Fridtjof Nansen (1861–1930) er mest kjent som polarforsker og diplomat, men han var også en pionér innen nevrovitenskap.
På 1880-tallet gjorde Nansen viktige eksperimenter med nervesystemet, blant annet med å studere hvordan nerveceller (nevroner) leder impulser. Han var blant de første som beskrev at nerveimpulser går i én retning i nervefibrene, og bidro til å legge grunnlaget for vår forståelse av nervesystemets funksjon. Nansens arbeid banet vei for at man skulle kunne studere hjernen og nervesystemet som et nettverk av kommuniserende celler.
På midten av 1900-tallet ble norsk hjerneforskning styrket gjennom innsatsen til forskere som Terje Lømo og Per Andersen. På 1960-tallet gjorde de banebrytende eksperimenter i hippocampus, en viktig del av hjernen for hukommelse og læring. Sammen oppdaget de fenomenet langtids-potensiering(LTP), en vedvarende styrking av signaloverføring mellom nerveceller etter stimulering. LTP anses i dag som en nøkkelmekanisme for hvordan hjernen lagrer minner og tilpasser seg ny informasjon. Dette funnet var et viktig skritt for å forstå de cellulære og molekylære grunnlagene for læring og hukommelse.
En stor milepæl i moderne hjerneforskning kom med Edvard og May-Britt Moser, som fra 1990-tallet har arbeidet ved Kavli-instituttet for nevrovitenskap i Trondheim. De gjorde banebrytende oppdagelser om hvordan hjernen koder romlig informasjon. I 2005 identifiserte de såkalte “gridceller”i hjernens entorhinale cortex, celler som fungerer som et indre koordinatsystem, og hjelper oss å navigere i rom. Denne oppdagelsen fylte et viktig hull i forståelsen av hvordan hjernen representerer posisjon og romlig orientering.For dette arbeidet ble de sammen med John O’Keefe tildelt Nobelprisen i medisin i 2014.
En artikkel om Nansens hjerneforskning