Gjennom historien har mennesker forsøkt å forstå hjernen gjennom metaforer, gjerne ved å sammenlikne den med teknologi som preger samtiden.

I antikken mente filosofer som Hippokrates og Galen at hjernen først og fremst var et slags kjølesystem for kroppen, en radiator som regulerer blodets temperatur og fuktighet. Tanker og følelser ble sett på som noe som kom fra hjertet, ikke hjernen. Denne forståelsen var nært knyttet til humoral-læren, hvor helse ble forklart som balanse mellom kroppens væsker.

På 1600-tallet, i opplysningstidens mekaniske verdensbilde,ble hjernen ofte beskrevet som en maskin. René Descartes forestilte seg nervesystemet som et hydraulisk nettverk av rør og ventiler, der signalene beveget seg som væske gjennom mekaniske kanaler.

Med oppdagelsen av elektrisitet i nervesystemet på 1700- og 1800-tallet ble bildet igjen endret. Hjernen ble sammenlignet med et telegrafsystem, et nettverk av ledninger som sendte elektriske signaler over avstand. I samme periode oppstod også tanken om hjernen som et bibliotek eller arkiv, et sted der minner ble lagret som bøker som kunne hentes frem ved behov.

På slutten av 1800-tallet var dampmaskinen et kraftfullt symbol på energi og mekanikk – en teknologi alle kjente til. Sigmund Freud, som var sterkt inspirert av samtidens fysikk og termodynamikk, overførte dette til menneskesinnet. Hjernen og nervesystemet utgjør det fysiske maskineriet ,  selve"dampmaskinen". Psykens forsvarsmekanismer fungerer som ventiler,ventiler som enten kunne slippe ut dampen kontrollert eller holde den tilbake.Når forsvarene fungerer, kan energien kanaliseres ut i produktive handlinger,kreativitet eller sosialt akseptabel atferd. Når de svikter, øker trykket og kan føre til nevroser, psykiske lidelser, eller symptomatiske utbrudd som Freud beskriver som «eksplosjoner» i det mentale liv.

Da telefonen og sentralbordene kom på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, ble hjernen sammenlignet med en telefonoperatør som koblet samtaler – et bilde på hvordan nervebaner kunne forbindes og kobles om.

Etter hvert, midt på 1900-tallet, overtok datamaskinen som den dominerende metaforen. Hjernen ble beskrevet som en informasjons-prosessor med "input" og "output", programmer og lagringskapasitet. Mot slutten av 1900-tallet, med fremveksten av internett og kunstige nevrale nettverk, begynte man å tenke på hjernen som et komplekst nettverk av forbindelser. Denne metaforen vektla ikke bare lagring, men også hvordan informasjonen flyter og endrer seg over tid. I dag brukes ofte bilder fra både teknologi og biologi: hjernen kan beskrives som et selvorganiserende økosystem,eller som en slags "sky" der prosesser skjer distribuert og dynamisk,uten et fast fysisk sted.

Historien om disse metaforene viser at vår forståelse av hjernen alltid har vært formet av den teknologien vi har rundt oss. Når nye oppfinnelser endrer hvordan vi kommuniserer, lagrer eller prosesserer informasjon, endres også språket vi bruker for å beskrive hjernens mysterier.Ingen metaforer vil nok kunne presist kunne beskrive hele hjernens kompleksitet, men de kan alle sammen være nyttige i vårt forsøk på å forstå mer av dette fantastiske organet.