Noen konstanter finnes i tilværelsen. Tid og rom er noe som enhver organisme forholder seg til. For dyr som beveger seg kan hvor man beveger seg bety forskjellen på liv og død. Rom er på mange måter en litt underlig ting å forestille seg at hjernen skal kunne representere. For en maur er det i alle praktiske henseender uendelig mye av det, og kun retning og avstand definerer hvordan forskjellige biter av rom henger sammen. Hvis man har et sted som man må tilbake til (som et hjem), må man kunne vite retning og avstand mellom stedet man oppholder seg på og det man skal tilbake til! Hvordan kan hjernen håndtere noe såpass uhåndterlig som rom? I denne kategorien skal vi undersøke hvordan hjernen skaper et indre kart over rommet. Dypt inne i hjernen er det nevroner som er spesifikt aktivert av sted. Disse cellene har ikke sanserepresentasjoner, men stedsrepresentasjoner og kalles stedsceller. Stedsceller finnes i en hjernestruktur som heter hippocampus, også kjent for å være uunnværlig for å danne nye minner. Hver celle er aktivert på litt forskjellig punkt i rommet, og sammen danner de et kognitivt kart over omstendighetene. Disse cellene er essensielle for å kunne huske forskjell på og sammenhenger mellom forskjellige steder. Men hvordan i all verden lager hjernen slike stedsrepresentasjoner?
De norske hjerneforskerne May-Britt og Edvard Moser begynte tidlig på 2000-tallet å få svar på dette spørsmålet. Ikke lenge etter gjorde de en oppdagelse som sjokkerte den nevrovitenskapelige verden. I et område rett ved siden av hippocampus, og som sender koblinger inn til hippocampus, fant de celler som var aktivert av ikke bare ett –men flere steder. De fant at disse cellenes aktivering var organisert i et nesten perfekt sekskantet mønster, og cellene fikk navnet gitterceller(grid cells). Gitterceller lager et repeterende mønster i rommet som hjernen bruker som et rutenett den kan danne stedsrepresentasjoner oppå. For funnene av stedsceller og gitterceller fikk forskerne Nobelprisen i medisin og fysiologi i 2014. En viktig side ved gittercellenes mønster er at dette mønsteret finnes ikke noe sted ute i verden, det er skapt av hjernen selv. På denne måten får vi direkte innsikt i hjernens egen geometri.