I ‘Identitetskrise’ gikk vi inn i hvordan hjernen bruker sansene til å skape identiteter vi kan forholde oss til.I denne kategorien skal vi grave dypere inn i sanserepresentasjoner og hvordan disse gir oss sanseopplevelse.
Vi skal begynne med synssystemet i hjernen. Vivet at celler i netthinnen representerer små enkle punkter i synsfeltet (se‘Gjenskape verden’ - kategorien) og at disse kombineres til mer kompliserte representasjoner opp gjennom prosesseringshierarkiet. Vi vet også at sanserepresentasjoner brukes til å skape identitet slik at vi raskt og effektivt kan kategorisere objekter vi kommer i kontakt med. Hvordan går man fra sansing til identitet? Dette er en aktiv prosess som ikke oppstår av segselv uten at dedikerte prosesser behandler sanseinformasjonen på en helt spesiell måte. Grunnen til at vi har en netthinne (ikke et nettpunkt) inne i øyet er at på denne måten kan lys som kommer fra forskjellige retninger i verden behandles på separate måter ved at forskjellige deler av netthinnen blir aktivert. Det som skjer oppe til høyre i synsfeltet bør ikke blandes med det som skjer nede til venstre. Grunnen til dette virker kanskje innlysende, men er verdt å utforske litt videre. Objekter, og dermed lysstrålene fra dem, befinner seg i begrensede områder av det visuelle rommet. La oss forestille oss et kjent fjes. Menneskefjes er egentlig ganske like hverandre; to øyne over en nese som er over en munn. Hake, kinn, panne og øyenbryn. Det er formen på, og hvor disse elementene er i forhold til hverandre i rommet, som gjør fjes unike og gjenkjennelige. Slik er det med de fleste objekter: de opptar en begrenset del av synsfeltet og defineres av hvor ulike elementer er i forhold til hverandre.Denne informasjonen ville ikke vært tilgjengelig til hjernen om ikke netthinnen var laget slik at den tar inn informasjon om hvor ting er i verden. Hvordan behandler hjernen så denne informasjonen?
Det viser seg at det som er nært hverandre i det visuelle rommet blir behandlet nært også i hjernens sanseområder. I den første biten av hjernebarken som behandler syn er det et helt kart over det visuelle synsfeltet slik at oppe til høyre og nede til venstre er lengst unna hverandre også i hjernen. Denne bevaringen av forhold i rommet inne i hjernen finner vi også i andre sanser, som berøring eller lyd, og kallestopografi. Topografi tillater hjernen å bruke romstruktur fra omverden til å definere likhetsforhold som definerer unike identiteter. Men det finnes ett unntak. Luktsystemet har ingen slik struktur i den ytre verden det kan lene seg på. Molekyler som ligner veldig,lukter typisk svært ulikt. I luktsystemet må hjernen lage sin egen struktur! På denne måten bygger hjernen opp et unikt univers for luktverden som kun gir mening inne i hjernen, ikke i forhold til kjemikaliene selv. Vi skal utforske luktsystemets finurligheter og se hva dette forteller oss om sanseopplevelser og hukommelse.