Sansing handler om å ta inn informasjon fra omverdenen og så bruke denne informasjonen til noe som er nyttig for organismen.

Hjernen vår er så flink til å forstå hva som skjer i omverden at vi ikke engang merker hvor komplisert denne prosessen er, eller at den faktisk foregår på en måte de færreste av oss ville forestilt oss.

Verden endrer seg. Det er sesonger, natt og dag, elementer som forandrer landskapet.

I 1666 jobbet Edme Mariotte, en katolsk prest, med å forstå hvordan synet fungerer. Til sin store overraskelse fant han at vi alle har et punkt i synsfeltet hvor vi ikke kan oppfatte hva som er der ute.

Noen konstanter finnes itilværelsen. Tid og rom er noe som enhver organisme forholder seg til. For dyrsom beveger seg kan hvor man bevegerseg bety forskjellen på liv og død.

Man har kanskje hørt at hjernen slutter å endre seg etterman har blitt voksen. Dette er en myte! Hvert eneste sekund endres hjernen litther og litt der.

Foruten rom må hjernen også forholde seg til at det meste som skjer utfolder seg i tid. Man kan tenke seg at virkeligheten er én eneste lang lenke av ulike hendelser, noen som henger sammen årsaksmessig og noen som ikke gjør det.

Vi tenker kanskje at sansing er en frittstående prosess, og at vi nesten er som et publikum som blir troverdig presentert ulike hendelser fra omverden gjennom sansene.

I ‘Identitetskrise’ gikk vi inn i hvordan hjernen bruker sansene til å skape identiteter vi kan forholde oss til.I denne kategorien skal vi grave dypere inn i sanserepresentasjoner og hvordan disse gir oss sanseopplevelse.

Vi har Hjernereisen blitt kjent med hvordan mye av det vi tar for gitt som sannhet ute i verden er skapt av hjernen selv.