Hjernen vår er så flink til å forstå hva som skjer i omverden at vi ikke engang merker hvor komplisert denne prosessen er, eller at den faktisk foregår på en måte de færreste av oss ville forestilt oss. Sanseorganene er ikke som kameraer eller mikrofoner, men plukker typisk opp veldig enkle deler av inntrykk som kommer fra omverden. Inne i øyet, eksempelvis, reagerer celler i netthinnen på små enkle punkter av lys og skygge. Disse cellene sender så denne punktinformasjonen videre inn til første stasjon for syn i hjernen. Her blir punktene kombinert til linjer og kanter slik at cellene her reagerer på spesifikke linjemønstre i synsfeltet. I neste stasjon blir disse linjemønstrene kombinert til enda mer kompliserte mønstre. Til slutt har disse signalene blitt kombinert til å skape det vi faktisk ser i all sin kompleksitet, nesten som hvordan man kan lage storslåtte og komplekse figurer med enkle legobrikker. På denne måten er syn hva vi kaller konstruktivt i den forstand at opplevelsene våre er aktivt bygget opp av celler i hjernens nettverk som først kun hadde tilgang til enkle lyspunkter fra verden der ute. Hva en celle reagerer på i sansestrømmen kaller vi en sanserepresentasjon.
I denne kategorien skal vi utforske hvordan sanseopplevelser skapes gjennom hierarkier av hjerneområder som hver for seg bygger videre på enklere signaler fra områdene før. Her treffer vi to Nobelprisvinnere som forandret hvordan vi tenker på hjernen, men skal også se på hvordan disse forskerne tok feil. Det viser seg nemlig at vi trenger mer enn bare dette oppadgående hierarkiet for å forstå sanseopplevelser. Hjernen skaper faktisk mer av det du opplever enn den får fra omverden!